Ser der hva jeg mener?

Jeg hadde tenkt å registrere bloggen på blogglisten.no i dag, og ble i den prosessen bedt om å velge en passende kategori. Og hva gir du meg, det var over førti ulike valgmuligheter og ikke én som passet!

Kategorier som «fiske», «jakt» og «håndarbeid» ble fort forkastet, det var enkelt nok, «mat» og «trening» og «politikk» gikk samme veien, selv om dette på alle måter er ting som opptar meg. Jeg jaktet egentlig på noe om livsstil, fordi det er livet som singel jeg ønsker å belyse, men utrolig nok er det ingen kategori som heter det. Isteden blir vi tilbudt en lang rekke langt snevrere båser: «mamma», «pappa», «barn», «gravid», «familie», «sex og samliv» og så videre. Disse omhandler jo de akseptable formene for sivilstatus, må vite!

Jeg vurderte «familie» en stund. Jeg er jo en familie, bestående av én. (Og langt i fra den eneste, i følge SSB er vi nærmere 900 000 aleneboende her i landet). Men jeg slo det vekk. Jeg har en mistanke om at folk som søker en blogg om familie ikke er ute etter min.

Jeg tenkte på «sex og samliv» også, men det er jo ikke snakk om mye samliv i livet mitt og sex…vel, det kan vi komme tilbake til. Andre alternativer jeg hadde oppe til vurdering var nettopp «alternativ» (men da jeg ender jeg vel opp mellom spåkoner, krystaller og selvhjelpsblogger á la «Finn din indre geit og bli lykkelig») og «personlig» (men personlig synes jeg da ikke at jeg er).

Under hele prosessen hadde jeg mammas stemme durende i bakhodet: «Det er jo det jeg alltid har sagt, du kan ikke plasseres i bås!» Men det er jo nettopp det jeg føler at jeg kan, i dette tilfellet! Som allerede nevnt er jeg ikke den eneste i landet som lever alene. Jeg er ikke engang den eneste som lever alene og foretrekker det. Vi er overalt. Vi finnes. Vi er like vanlige og naturlige og mangfoldige som mammaer og pappaer.

Jeg endte opp med å la kategorifeltet stå tomt, jeg.

 

Møykjæringsvise

Et av de festligste synonymene til peppermø jeg vet om, er møykjerring, et av disse mange negativt ladede ordene vi er nødt til å ta tilbake. Og en av de beste folkevisene der ute, er «Møykjæringsvise». Kvinnemennesket i sangen fatter ikke at hun i den svimlende alder av 26 fremdeles er ugift, og drønner på med hvilken god catch hun faktisk er, med kyr på båsen og en smekkfull kiste med klær og så videre. Til slutt ser hun likevel friheten hun er velsignet med og synger videre om hvordan hun skal drikke brennevin og røyke pipe og «tidi drive», med eller uten mann.

 

Blir vel neppe Idol neste på meg, men jeg synger nå med den stemmen jeg har. (Jeg er en «gang-traller», det er bare å spørre de jeg jobber med).

Møykjæringsvise

(Trad.)

Snart e eg seks og tjuge
åri dei e så drjuge
ikkje trudde eg den tid då eg var ung
giftelykka skulle falle meg så tung
belarar eg venta mange

åri dei e so mange
møykjæring må eg gange
ikkje kan eg skjønne hoss det heve seg
at dei gutar ikkje bela vil te meg
hu meg hoss e det laga

fir-femtjug eg heve
ringar og sylju gjeve
klæir eg hev av silkje og ull
kista mi den e smekkande full
skinnfellar hev eg mange

Kyri hev eg på båsen
her uppe hjå Halvor Åsen
sauir hev eg på stadine ni
sume stad ein og sume stad tri
endå kom han den dåsen

fær eg so ingjen aen
fær eg vel tole skaen
so ska eg drikke brennevin dess meir
snuse og røykje piper utav leir
so ska eg nok tidi drive

 

Sa ho!

Singel søndagstur – og noen tanker om Tante Sofie

I dag har jeg vært på søndagstur i Dyreparken. Alene.

I årevis trodde jeg at det ville være kjedelig å besøke fornøyelsesparker på egen hånd, men fant heldigvis ut at det kjedeligste er å la være. Og Dyreparken er et fin-fint sted å vandre for seg selv, spesielt nå om vinteren. Jeg er der ofte, såpass at jeg føler meg litt på hils med noen av dyrene. Sjimpansefamilien, for eksempel, som i dag var så greie å minne meg på hvor godt det er å leve alene.

 

Jeg har min faste rute og mine favorittsteder i parken. For eksempel må jeg alltid innom Norges koseligste by. Der er det alltid noe nytt å oppdage.

kardemomme2

tobias-bokhylleI dag fant jeg blant annet ut at gamle Tobias leser John Grisham og Alexandre Dumas, men samtidig lurt på hvorfor de har plassert byens eldste innbygger i huset med flest trapper…

Og når jeg først var der, måtte jeg selvfølgelig også stikke en tur innom peppermøen over alle peppermøer.

sofie
Kardemommes tilsynelatende eneste ugifte kvinne blir tidstypisk framstilt som et surt hespetre, men du kan jo også velge å se henne som det hun faktisk er: en selvstendig, stolt og uredd rebell! Jeg mener, dama har jo full kustus på tre røvere og en løve, og dessuten er hun den eneste som gjennomskuer (eller i det minste den eneste som tør å snakke høyt om) hvor udugelig byens ubestridte diktator, politimester Bastian, faktisk er i jobben sin. Det er bare hun som nekter å danse etter de andres nesten anstrengende glade pipe og som ikke rått svelger propagandaen om at «Kardemomme hvor vi bor, er den beste by på jord». I tillegg oppdrar hun et barn som ikke er hennes eget. Jeg digger henne!

sofie2

Litt bisk og tilkneppet, jada, men uansett bedre enn hun der fru Bastian (hun har ikke engang et fornavn!) som «styrer og steller» for «sin kjære mann», som angivelig fortjener en masse ros bare fordi han tørker oppvasken for henne(!). Jupp, jeg lærte allerede i barnelitteraturen at det er bedre å være frøken enn frue.

(Nå ble vel Sofie riktignok gift med eksrøveren Kasper til slutt, men jeg håper og tror at det var et ekteskap også på hennes premisser).

Sofie og andre tidligere generasjoners peppermøer måtte bære et stigma mye større enn det jeg må hanskes med nå i 2017, og jeg ser på damer som henne med stadig større beundring og takknemlighet for stien de tråkket opp. De var sterke og uavhengige i en tid da kvinner ikke skulle være det. Alt annet enn stakkarslige.

 

Kjære deg, ikke vent med å leve

16711893_10154805354480751_3601967907576417920_n

Jeg kom over dette bildet på instagram forleden dag, og det gjør meg både deppa og frustrert. Deppa fordi jeg synes det er smertelig trist når folk lengter etter en partner, og frustrerende fordi de ofte virker så fastlåst i savnet sitt.

(Bildet er forresten fra bloggen Norske hemmeligheter. Fantastisk side, anbefaler alle å sjekke den ut!).

Det er få mennesker jeg har så lite tålmodighet med enn de som konstant gnåler etter kjæreste, noe jeg selvsagt innser henger sammen med at jeg er så tilfreds med å være singel selv. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg tror kanskje det har noe med at jeg føler at de rakker ned på min måte å leve på, if you get my grip. At når de klager så høylytt over å være enslige, styrker de samtidig ideen om at dette er feil, en grusom skjebne, et lyte som må rettes opp. De blir selve klisjeen på single, ulykkelige mennesker, og jeg vet at det kan virke utrolig ufølsomt, men jeg får virkelig lyst til å filleriste sånne folk:

«Slutt å spille offer! Ser du ikke hvor godt livet kan være? Ser du ikke den unike muligheten du har til personlig vekst, til å lære deg selv å kjenne? Og du framstår ikke akkurat tiltrekkende nå, bare så du vet det. Hvem tror du vil falle for en så bitter og selvmedlidende person? Tro meg, den partneren vil du ikke ha!»

God oppdragelse og vanlig høflighet er det eneste som så langt har hindret meg i å faktisk si disse tingene til noen.

Samtidig forstår jeg jo at ikke alle er som meg. Jeg er 100% oppriktig når jeg sier at jeg trives med å være alene, men for noen må det jo være minst like vanskelig å forstå som den desperate lengselen etter en partner er for meg. Vi er forskjellige. Og her slår den inn, den delen av meg som bare blir trist av å høre ting som på bildet her. For jeg har også sympati med de som lengter, jeg har det.

Og det er lov å lengte, og det er lov å lete. Men, kjære deg, ikke vent med å leve! Reis til Paris. Gå på konserter, eller på museer, om du er som meg og det er mer din greie. Gå på kino. Test ut den nye restauranten.

Det er ikke nedfelt i noen lov at man må være to om det.

Mine single og barnløse søstre: Handelsstanden vil ha oss til å tro at vi mangler noe!

I disse dager markerer handelsstanden to merkedager som ikke angår meg: morsdag og valentinsdagen. Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener om dette. På en side er det sikkert hyggelig for dem det gjelder, og uansett en temmelig uviktig ting å hisse seg opp over, så det havner lett i samme bås som hunder og svart kaffe: Jeg verken liker eller misliker det.

lysbilde1

Jeg har for lengst lært meg å ignorere plakatene og vindusutstillingene. Det jeg derimot ikke klarer å ignorere er all opptakten på sosiale medier, der mine ufrivillig single bekjente tilsynelatende lider mer enn ellers. Vi har alt fra ukamuflerte rop om hjelp, typ «Hvor er alle de bra mennene?!» og «Alene på Valentine’s i år igjen!!! Nå har jeg vært singel i treeeee år!!!! Wæææh! (gråtende emoji)», til ”morsomme” kjedestatusoppdateringer á la «Trykk liker dersom du ville datet meg. Sett dette på statusen din, så ser du hvor mange hemmelige beundrere du har». (Virker totalt mot sin hensikt, begge deler. Tro meg, dette kan jeg en del om).

Forresten, får de først kjæreste, blir de verre. Da spyr de sine lykkehormonbefengte klisjeer ut over feeden min, i et regn av hjerter og kyssetruter, patosfylte beskrivelser av sin utkårede som mest av alt gir meg lyst til å skrike inn i en pute. Av flauhet. På deres vegne. Som jeg var inne på i forrige innlegg, så er jeg veldig glad i forelskelser, men det blir så ufrivillig komisk sett fra utsiden. Verst er det med seriemonogamistene. Vi andre har jo ikke glemt at de beskrev et helt annet menneske med de nøyaktig samme ordene i fjor…

Mine mer etablerte bekjentskaper er mer nøysomme i sine hyllester av partneren, men de har til gjengjeld en tendens til å dra inn veldig hverdagslige ting. «Du er en fantastisk far for våre barn», «Takk for at du tar klesvasken, #hverdagslykke». Jeg vet ikke om jeg synes denne utviklingen er fin eller litt trist, jeg…

Men jeg digresserer!

Selvsagt er det lett å sitte her på sin høye hest og kritisere. Jeg hadde muligens vært like tullerusk, jeg, om livet hadde villet seg annerledes. Og det er jo ikke vennene mine jeg irriterer meg over, når alt kommer til alt, det er all hypen, all denne avsindige dyrkinga av kjærligheten som alle med et snev av forretningsteft prøver å utnytte. Kort, blomster, sjokolade, smykker, romantiske helgeturer… Bare så de enslige skal føle seg enda mer alene, og de i parforhold skal ha noe å måle partnerens hengivenhet opp mot.

Selv ble jeg kurert for valentines det året bestevenninna mi og jeg bestemte oss for å bare ha det gøy med hele greia og gjøre stas på hverandre isteden. Vi lot som om vi var italienske fløtepuser (jeg var Gianluigi og hun Francesco), og moret oss stort over kreative gaver og noen hysterisk morsomme kort på google-translate-italiensk. Jeg smiler bare jeg tenker på det.

Etter det ble det lettere å ikke ta opplegget så alvorlig, og jeg synes helt ærlig at ingen andre bør gjøre det heller. Det blir bare stress, enten du er i et forhold eller er enslig, om du skal vurdere livet ditt etter de klisjeene.

 «En mor er en superhelt i forkledning.»

Morsdagen har en lengre tradisjon hos oss, og på mange måter liker jeg den bedre (eller er litt mindre likegyldig til, alt etter som). Jeg setter umåtelig pris på min egen mamma, og synes absolutt hun fortjener både anerkjennelse og oppmerksomhet, og det på alle årets dager.

Morsdagen var opprinnelig en feiring av amerikanske Ann Maria Reeves Jarvis (1832–1905), som sammen med andre kvinner hadde arbeidet for å bedre de sanitære forholdene for soldater på begge sider av den amerikanske borgerkrigen, og senere for fred og forsoning. Med andre ord, grepa kvinnfolk som faktisk utrettet noe! Nå har det derimot blitt en sukkersøt smørje av rosa kort og ”Verdens beste mamma”-krus, og jeg vet ikke helt om jeg kjøper denne ideen om at kvinner skal hylles helt ukritisk bare for å ha gjort noe så alminnelig som å få barn. «En mor er en superhelt i forkledning,» står det på et av de nevnte kortene. Synd å si det, og kanskje er jeg vel kynisk nå, men du blir ikke automatisk et bedre menneske av å presse ut en unge. Det er mange mødre der ute som er alt annet enn superhelter, akkurat som det finnes en drøss av heltemodige og omsorgsfulle kvinner uten barn.

Og her er vi ved sakens kjerne: Det eneste virkelig irriterende ved disse merkedagene er nettopp det at de er så ekskluderende. Fordi vi som er både barnløse og enslige ikke har noen tilsvarende dager som hyller oss og vår tilfeldige tilværelse*, ender hele greia med å bli enda en ting som bygger opp under den tåpelige og grunnløse ideen om at våre liv – og vi – er ufullstendige.

Ene og alene for at handelsstanden skal selge noen flere kort.

 

* Jeg foreslår å innføre «Eneståendes dag» og «Dagen for de som frivillig har bidratt til å begrense befolkningseksplosjonen». Det måtte jo være en gullgruve for de som tjener penger på sånt.

Men det er jo så deilig å forelske seg!

Visst er det deilig å forelske seg! Jeg gjør det stadig vekk. Og jeg er bifil, så jeg forelsker meg i både kvinner og menn – en lang rekke vidunderlige mennesker som streifer livet mitt i kortere eller lengre perioder. Noen har flørtet tilbake, andre har aldri fått vite hvor godt jeg likte dem, noen ytterst få har gitt meg hjertesorg. Men de har alle beriket min tilværelse, også lenge etter at de forlot den.

letskiss

Å leve som singel, og foretrekke det, er ikke det samme som å være følelsesmessig avstumpet. Jeg blir like ør, jeg, som alle andre, når fenyletylaminen oversvømmer hjernen. Det bare stopper gjerne der, og utvikler seg ikke til noe mer. Uten at det nødvendigvis er så farlig.

Da jeg var yngre og fremdeles trodde at å finne meg en kjæreste var eneste veien til virkelig lykke, var forelskelse ofte ensbetydende med stress. «Nå da,» tenkte jeg hver gang en ny person fikk det til å kile i magen min, «er dette Den Rette?» Og så endte jeg opp med å tenke altfor mye på det, eller bli så redd for at også denne skulle glippe at jeg ble altfor oppjaget og pågående. Jeg lærte på den harde måten at det er en ytterst dårlig taktikk å være klengete og desperat.

Nå som tanken på et liv som ugift ikke lenger skremmer meg, har jeg derimot lært å sette pris på forelskelsen. Den er en energi- og selvtillitsboost uten sidestykke, og jeg nyter den i fulle drag hver gang jeg får gleden av å oppleve den. Wikipedia definerer det godt: «Infatuation or being smitten is the state of being carried away by an unreasoned passion», grovt oversatt «å la seg rive med av en irrasjonell lidenskap».

Med andre ord, den trenger ikke å gi mening. Den behøver ikke å analyseres i hjel. Den må ikke nødvendigvis lede til noe mer. Den er herlig i seg selv.

Karrierekvinne?

Alle vet at single, barnløse kvinner på 30+ er gift med jobben. I motsetning til våre gifte motstykker har vi nemlig satset alt på karrieren. Dette fører til at vi derfor har uhyre spennende jobber og et heseblesende jetset-liv, og her følger noen glimt fra mitt.

Dagen min starter sånn ca. 6.30 (senest 6.50, alt etter hvor streng jeg er med meg selv), og jeg ankommer arbeidsplassen omtrent tre kvarter senere. Som dere ser så er jeg et veldig organisert menneske.

arbeidsplass

En kopp kaffe må til før jeg går i gang. Jeg fungerer ikke uten. Én ting er koffeinen, men enda viktigere er den gode praten med kollegaene mine, som jo er de eneste vennene jeg har. Mange av dem er menn, for de kan jo som kjent ha både familie og karriere.

morgenkaffe

7:35 er jeg på plass i klasserommet, der elevene mine får nyte godt av en lærer som lever og ånder bare for dem.

klasserom

Klokka 11:05 er det tid for en spennende og glamorøs lunsj.

lunsj

Etter mat går jeg på biblioteket for å ta en tørn der.

bibliotek

Der rydder jeg litt i bøker som omhandler all den romantikken jeg ellers aldri vil få oppleve, og svarer på spørsmål, stort sett om hvorfor printeren ikke virker. (Man blir angivelig ekspert bare av å sitte i nærheten).

printer

Som karrierekvinne får du ofte tildelt nye, interessante oppgaver. I dag, for eksempel, har vi gjort klar for ommøblering, og ryddet ut av det ene arbeidsrommet.

flyttesjauflyttelass

Noe som førte til en effektiv rydding av arbeidspulten.

tomplass

«Jeg må gå litt før i dag.»

Fordi jeg jobber i skolen, der den tvungne avspaseringen er lik for alle, får jeg dessverre som enslig arbeidstaker ikke så mye spesialbehandling lenger. Da var det langt bedre i turnusjobbene jeg hadde tidligere:

«Tidligvakt hver dag? Klart det! Jeg har ingen unger som skal leveres på SFO. Ekstra helgevakt? Den tar jeg! Jeg har jo uansett ingen svigerforeldre å dra på pliktbesøk til. Jobbe i jula? Selvfølgelig! Single feirer ikke jul.»

Men heldigvis for oss karrierekvinner er «Jeg vil ut med vennene mine» fremdeles ikke like tungtveiende som «Jeg vil ikke gå glipp av lille Tirils danseoppvisning», så jeg får da dekket noen halvtimer for andre innimellom.

«Jeg må gå litt før i dag, for jeg skal hente i barnehagen.»

Med den største selvfølge.

Bare synd det fremdeles er du som får betalt for den.

All the single ladies!

Det er mitt ønske for denne bloggen at den skal være en motvekt til den ensidige negative framstillingen av livet som enslig og barnløs. Jeg vil bort fra klisjeen om at single kvinner er ensomme, ulykkelige og konstant på desperat mannejakt.

Jeg synes jeg hører mamma.

«Skal du promotere livet som singel?! Har du ikke skremt vekk potensielle partnere fra før, kommer du i hvert fall til å gjøre det nå. Du trenger jo ikke å blottlegge deg selv som sær, egenrådig og kresen.»

For all del, mamma er direkte, men ikke direkte, og hun er heller ikke dømmende. Hun er bare skeptisk til hardnakkethet (selv om jeg er temmelig sikker på at det er henne jeg har den fra). Aldri si aldri, liksom.

Men jeg har aldri sagt at jeg aldri skal ha kjæreste. Det er bare sånn at jeg ikke aktivt leter etter en og ikke ser for meg at jeg kommer til å gjøre det med det første. Jeg vil heller ikke si at jeg promoterer singellivet og hevder at det er det beste valget for alle. Det er slik jeg har valgt å leve. For meg er det et godt liv. Og det har jeg lyst til å fortelle om.

Det er ikke synd på meg.

For ikke så lenge siden støtte jeg på faren til en gammel skolevenninne. Etter å ha utvekslet de vanlige høflighetsfrasene og snakket litt om studier og jobb og hans nyeste barnebarn, spurte han meg om jeg hadde mann og barn. Straks jeg hadde svart at «nei, jeg er fremdeles singel», kjente jeg på et voldsomt behov for å legge til at det er slik jeg ønsker å ha det. At han for guds skyld ikke måtte tro at jeg er en patetisk stakkar. Og det irriterte meg at jeg tenkte sånn. At ideen om den ulykkelige peppermøen sitter så sterkt i oss at selv jeg, som vet bedre, innbilte meg at det var slik livet mitt framsto for ham.

Hver dag når jeg surfer på nettet, blir jeg bombardert med reklame for datingbyråer og såkalte nyhetsartikler som skal forklare meg hvorfor jeg fremdeles er singel, som om singelhet er en sykdom man helst skal kvitte seg med. Det kan nesten virke som om man ikke ser på det som en normal og akseptabel sivilstand, men mer som en slags midlertidig mellomstasjon mellom to forhold. En man helst skal reise videre fra så fort som mulig.

Samfunnet har en forventning om at man skal være to, og om man ikke er det, at du i det minste skal strebe etter det, så du får en del kommentarer når du bryter med den normen. Jeg har hørt det meste. Alt fra de velmenende «Er det noe på gang?» og «Du har bare ikke møtt den rette», via de mer konfronterende «Du aner ikke hva du går glipp av» og «Du må ikke være så kresen», til den heldigvis sjeldne «Ja, ja, du blir vel voksen en dag, du også.»

Jepp… I know. Jeg kommer tilbake til den der.

Det er mitt ønske for denne bloggen at den skal være en motvekt til den ensidige negative framstillingen av livet som enslig og barnløs man ellers støter på. Jeg vil bort fra klisjeen om at single kvinner er ensomme, ulykkelige og konstant på desperat mannejakt.

Livet mitt er ikke perfekt. Vær forberedt på at det du kommer til å se her vil være temmelig vanlig, og til og med kjedelig.

Kanskje vil du oppdage at det likner ditt eget.

Noe vil sikkert være annerledes.

Men én ting er sikkert, det mangler ingenting.

Det er ikke tomt.

Det er ikke trist.

Og det er ikke mer synd på meg enn andre.

Med vennlig hilsen «Peppermø», snart 34!

 

(Og, mamma, jeg er sær, egenrådig og kresen. Ingen vits i å prøve å innbille folk noe annet).