Blogg

Det som er

Mitt forrige innlegg var preget av en del melankoli, så det er vel på sin plass med et som heller fokuserer på de positive tingene i livet.

Jeg fylte 34 år den 4. april, og i dagene siden har verden på mange måter vært et trist sted. Vi snakker gassangrep på syriske sivile, påfølgende missiler (courtesy of den oransje mannsjåvinisten i Det hvite hus), en grufull terrorhandling i Stockholm og nå sist en massakre på kristne i Egypt. Men det skjer gode ting rundt meg også. Våren er i full anmarsj her sør, det spirer, sommerdekkene er på, og to av mine venninner har født hver sin skjønne datter. Jeg har vært hos pappa og hjulpet til med å fjerne kvist fra det kommende sauebeitet, og det fikk meg til å tenke at av og til må man renske opp i ting. Rykke bort det gamle for at det nye skal gro.

Av og til må man, i likhet med livet, gå videre.

*

I møte med nye bekjentskaper kommer jeg av og til i skade for å si at jeg ikke har familie. Jeg mener selvfølgelig at jeg ikke har partner og barn, og at dét skulle bety at jeg ikke har familie, er selvsagt bare tull. Jeg har mamma og min voksne helbror, som jeg har spist frokost med hver dag denne helga. Jeg har pappa og mine små halvsøsken: en bror og en søster på snart åtte. Kloke, empatiske unger som stadig minner meg på hvor bra jeg kan være. Og i går holdt de et forsinket bursdagsselskap for meg.

bursdagskake
Bursdagskake: Jeg lover, den smakte like godt som den ser ut

Det har vært en krevende uke, men livet er godt likevel. Og livet er nå, og det som har vært, det har vært, og det som kommer, det kommer når det kommer.

Ikke at man ikke skal unne seg å se framover. For godt og vel ti år siden, da livet mitt var på det svarteste, fikk jeg et råd av en lege: Alltid ha noe å glede deg til. Det behøver ikke være noe stort, men ha alltid noe i bakhånd som du kan se fram mot. Og når lillesøster sniker seg ut av senga, kommer opp i sofaen til meg, kryper tett inntil og hvisker «i sommer vil jeg kjøre karusell, og jeg vil at du skal være med»

– ja, da vet jeg at det er håp ❤

Det som kunne ha vært

I dag skulle broren min ha fylt 31.

Jeg mener bestemt at veien til lykke ligger i å akseptere livet som det er og ikke som det kunne eller burde ha vært. Men på dager som denne tillater jeg meg likevel å både være litt nostalgisk og å fabulere over det som aldri ble noe av.

Han var 17 da han døde og kommer aldri til å bli eldre. Det stopper meg ikke i å prøve å forestille meg hvordan han ville sett ut nå. Hva han hadde jobbet med. Om han hadde hatt partner. Om han hadde gitt våre foreldre det jeg selv ikke makter å gi dem, nemlig barnebarn.

Han var 17 da han døde, og den hendelsen delte livet mitt i to. Det er et FØR og det er et ETTER, og noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at FØR og ETTER ikke har noe med hverandre å gjøre. At alt startet på nytt, med et helt nytt sett med regler. Hvor mye hadde vel ikke vært annerledes om det aldri hadde skjedd? Hadde foreldrene mine fremdeles holdt sammen? Og slike tankebaner fører meg alltid til et interessant spørsmål: Ville du byttet bort det du har med det du hadde? For pappas nye ekteskap har resultert i to nye småsøsken. Og om min døde bror hadde vært her, hadde de? Jeg tror ikke det. Og den tanken er umulig.

Ville du byttet bort det du har med det du kunne hatt?

Det er et valg jeg slipper å ta. Heldigvis.

Én ting har jeg lært: I sorgen ligger også en dårlig samvittighet over å ha gått videre.

Før Sivilforsvaret tar deg

I forrige uke var jeg på øvelse i Sivilforsvaret. Det er uten tvil noe av det mest meningsfylte jeg bruker tida mi på.

Trodde du at Sivilforsvaret var for barnløse kvinner over 28? Jeg har en god nyhet til deg: Barn er ingen hindring! Du kan fremdeles være med.

sivilforsvaret-triplex
Undertegnede under Triplex-øvelsen 2016. Jeg hadde vært på i 38 timer da bildet ble tatt. Ikke at man kan se det…

Selv om jeg er selve legemliggjørelsen av denne usedvanlig slitesterke myten, singel og barnløs og godt forbi 28 som jeg er, vil jeg absolutt ikke kalle meg en typisk tjenestepliktig av den grunn. Sannheten er at det ikke er noen typisk tjenestepliktig i Sivilforsvaret. Vi kommer fra enhver tenkelige bakgrunn, vi er bosatt i by og bygd, vi er kvinner og menn, gifte og ugifte, religiøse og ikke-religiøse, høye og lave, vi stemmer til venstre og til høyre og til sentrum, vi er lærere, elektrikere, tømrere, daglige ledere, frisører, lastebilsjåfører og meteorologer. Noen av oss kan bære fem tunge sandsekker, andre (*kremt*) klarer knapt å slepe på én. Det eneste vi alle har til felles er at vi en dag fikk et brev i postkassa, og i motsetning til hva du kanskje har hørt, har du altså ikke immunitet fra å få det brevet selv om du har produsert avkom.

Heldigvis, skal du tenke. For du trenger oss. Og skulle du være så heldig å bli plukket ut til å bli en av oss, håper jeg du griper den sjansen med begge hender og et åpent sinn.

Jeg har vært mannskap i Sivilforsvaret siden 2011, lagfører siden 2015, og jenta som slepte sin første sandsekk på grunnkurset i Starum leir i Østre Toten, ante nok ikke da hvor viktig det ville bli for henne. Hvor mye hun skulle lære, om slangeutlegg, Ziegler-pumper og brannslokking, om førstehjelp og krisehåndtering, om kart og kompass, samarbeid og kommunikasjon, og mest av alt, en hel del om seg selv. Hun visste ikke hvor mye hun skulle le. For når du vasser til knes i snø, slepende på en flere hundre kilos pumpe opp en skråning for å slukke en fiktiv skogbrann, ikler deg hazmatdrakt og vernemaske og ser ut som noe hentet fra en skrekkfilm (eventuelt et psykedelisk barne-tv-program), eller spiser posevarmet lapskaus til middag for tredje gang på like mange dager, ja, da er det galgenhumor som får deg gjennom det.

sivilforsvaret-hazmat
Gigantiske teletubbies – et vanlig syn i Sivilforsvaret

Skjemt til side, jeg er utrolig stolt av å få bære denne uniformen. Å ta på meg den er kanskje noe av det mest meningsfylte jeg gjør. For dersom du er usikker på hva Sivilforsvaret faktisk driver med, så er det altså vi som bistår og forsterker nød- og beredskapsetatene ved hendelser som for eksempel skogbrann og søk etter savnede. Vi trener også på å ivareta sivilbefolkningens behov for beskyttelse i tilfelle krig og terror. (Du vet den der «viktig melding, søk informasjon»-alarmen folk tror er en flyalarm). Det er riktignok ikke mye ære og anerkjennelse å hente i det, mange vet ikke engang at vi eksisterer, og det er synd.

Det er også synd at den økonomiske godtgjørelsen er så lav. Selv får jeg permisjon med full lønn fra jobben når jeg er i øvelse eller innsats, men kommunalt ansatte uten forsørgeransvar, ansatte i privat sektor og selvstendig næringsdrivende er ikke like heldige. Kompensasjonstilleggene for tapt inntekt er altfor lave, og det er virkelig ille at folk som gjør en så god og viktig innsats, skal tape penger på å gjøre det. Justis- og beredskapsdepartementet har en konseptutredning om Sivilforsvaret ute på høring nå, og forhåpentligvis vil svarene på den gi oss bedre kår i framtida. Det er alle tjent med.

sivilforsvaret-gammeluniform
Første møte med Sivilforsvaret høsten 2011, i den gamle uniformen (som for øvrig kom i to størrelser: For Trang og For Stor)

For jeg stiller gjerne opp på søk når din gamle, demente svigerfar ikke kommer hjem fra tur. Jeg kommer med de svintunge sandsekkene når kjelleren din er truet av flom, og de like tunge brannslangene når skogbrannen nærmer seg hytta di. Jeg vil bidra med all den kompetansen jeg måtte ha om, Gud forby, Norge igjen blir råket av terrorhandlinger eller krig. Som en av de andre innkalte på mitt aller første informasjonsmøte sa: «Vi forventer alle hjelp når noe dramatisk skjer, men noen må faktisk gjøre den jobben. Nå ville det seg sånn at det ble oss.»

Det ble meg. Det lever jeg veldig godt med. Jeg er glad og stolt over å få gjøre den. Folk må bare ikke tro at den gjør seg selv.

Bokomtale: «Evig barnefri»

Jeg ønsker meg ikke barn.

Provosert?

Overraskende mange blir det.

Kanskje var det derfor jeg brukte så lang tid på å innrømme for meg selv at det «ønsket» jeg hadde om barn, slett ikke var noe ønske, men snarere en mer eller mindre innlært idé om at slikt må til i et «voksent» liv? Jeg trodde lenge at det var noe som bare ville skje av seg selv; jeg ville møte en mann, gifte meg og få unger, hus med stakittgjerde, golden retriever og sjuseter. Jeg så for meg de barna, tenkte ut hva de skulle hete, og så… tenkte jeg ikke særlig mer på dem. De forble noe fjernt og diffust, som noe i en film, noe som egentlig ikke angikk meg.

Sånn i ettertid ser jeg at det burde ha ringt en bjelle allerede da.

evig-barnefri2

Jeg leste Evig barnefri samme uka som den kom ut, i 2015. Jeg kjøpte den i bokhandelen og gikk rett til min faste kaffebar for å lese. Deretter gikk jeg på biblioteket og leste mer. Så dro jeg hjem og leste resten. Det tok meg under tolv timer å fullføre hele greia, til tross for at jeg måtte legge inn noen pauser innimellom, rett og slett fordi det ble så intenst.

Noe av det beste med boka, er hvor forskjellige de ulike bidragsyterne er. Jeg tror jeg trengte å vite at alle som frivillig velger bort barn, har sine egne årsaker til det. Jeg hadde alltid sett for meg at det var et aktivt valg man måtte ta og senere beinhardt stå inne for, og for noen er det sikkert sånn. Men det kan også være tilfeldigheter eller, kanskje mest vanlig, bare et fravær av et ønske eller behov. Som Ingvill Dybfest Dahl skriver i boka (og slik tar ordene rett ut av munnen min): «For meg handler ikke frivillig barnefrihet om at jeg vil noe annet i stedet – det handler om at jeg mangler lyst på barn.»

Jeg hadde alltid trodd at temaet ville gjøre meg mer stressa med alderen, at behovet ville øke i takt med tikkelyden på den biologiske klokka mi, men sannheten er at jo eldre jeg blir, jo mindre frister tanken på egen familie. Jeg stusset litt på hvorfor verpelysten aldri kom og funderte på om den ville smelle til for fullt først når det var for sent. Og da en venninne av meg slet med infertilitet, husker jeg at jeg tenkte at jeg gjerne skulle ha byttet med henne, slik at jeg slapp å ta stilling til det. Om jeg skulle ha de barna eller ikke, altså.

Det var med andre ord først da jeg satt der og leste, at jeg innså at jeg faktisk bare kunne ta det valget, her og nå, uten innblanding fra biologien eller samfunnets forventninger, og ikke minst at manglende lyst på avkom ikke betyr at det er noe galt med meg. Det var en aha-opplevelse jeg knapt har kjent maken til. Det var ikke lenger snakk om noen bjelle, men en gong-gong.

«Jeg tror egentlig ikke jeg ønsker meg barn,» ymtet jeg forsiktig frampå til mamma etterpå.

«Jeg har alltid tenkt at det ville overrasket meg mer om du fikk barn, enn om du ikke gjorde,» svarte hun.

Og dett var dett. Mamma hadde altså sett det lenge før jeg gjorde det selv. Og det falt en bør av skuldrene mine i det øyeblikket. Det er en klisjé, men det er sant. Jeg var nesten euforisk.

Fri.

Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet er utgitt på Humanist forlag, med bidrag fra blant andre Heidi Helene Sveen (red.), Brita Møystad Engseth, Anne Bitsch, Frank Rossavik og Ingvill Dybfest Dahl. Du kan kjøpe boka her.

«Er du ikke redd for å ende opp helt alene?»

Jeg har tidligere skrevet om aleneheten, som jeg aktivt oppsøker og som hele mitt liv har vært en venn. Jeg nevnte da hvordan den må ses på som adskilt fra ensomheten, som er en helt annen, og ikke ønsket, tilstand. Det er hva dette innlegget handler om.

La oss først og fremst få én ting helt klinkende klart: Jeg ser ikke på ensomhet som en konsekvens av å leve alene. Vi kjenner alle på den fra tid til annen, enten vi lever i parforhold eller ei. Jeg tror heller ikke vi single blir utsatt for den oftere eller mer intenst enn andre. Men selvfølgelig er jeg ensom. Noen ganger. Og selvfølgelig har jeg kjent på skrekken for at den med tida skal komme snikende inn på meg, med større tyngde og kraft enn før. Redselen for at jeg en dag vil angre på de livsvalgene har tatt.

Men, helt ærlig, gjør vi ikke alle det en gang i blant?

Hva føler man egentlig når man føler seg ensom? Det er jo ikke en følelse i seg selv, men snarere en sammensetning av mange ting. For meg er det gjerne en opplevelse av å bli oversett og forlatt, av skuffelse og nedstemthet, av en lengsel etter noe udefinerbart og en oppfatning av å ikke være god nok, av å ikke høre til. Og kanskje først og fremst misunnelse, uten at jeg helt forstår hva denne misunnelsen egentlig retter seg mot.

En periode jeg husker som veldig ensom, var da mine barndomsvenninner og jeg passerte midten av 20-årene, og mange av dem, i motsetning til meg, begynte å etablere seg og få barn. Selv var jeg i ferd med å avslutte studiene mine, uten noen klar plan for den videre framtida, og i tillegg var det trøbbel på hjemmebane. En bror var død noen år tidligere, foreldrene mine var i ferd med å gå fra hverandre, og jeg følte at jeg mistet både sikkerhetsnettet og retningen i livet mitt på en og samme tid. På toppen av dette gjennomgikk altså mine barndomsvenner det jeg da oppfattet som en naturlig utvikling. Livene deres gikk videre, de nådde et «høyere» nivå, de ble «voksne», og de lot meg bli igjen uten å se seg tilbake.

Selvfølgelig var det ikke sånn. Jeg må for all del få slå fast at jeg overhode ikke klandrer dem for noe. Jeg gjorde det ikke den gangen heller, for så vidt, jeg visste godt at de sinte følelsene mine var irrasjonelle og urettferdige. Så jeg klandret meg selv, skammet meg over at jeg følte det sånn, og tenkte mye på hva det egentlig var jeg ønsket meg. Var det egen partner? Egne barn? Var det dét jeg misunte dem?

Da jeg omsider fant svaret på det spørsmålet, ble det bare enda pinligere. For det var faktisk noe så banalt som at jeg misunte dem fellesskapet. Eller, mer konkret, bryllupsinvitasjonene. For jeg ble ikke invitert i bryllupene*. Noe som jeg i dag ser på som helt logisk, i og med at de har store familier og vi tross alt ikke var nære venner. Jeg viste ikke større interesse for livene deres enn de gjorde for mitt, og det lå nok et snev av anger og selvforrakt under den misunnelsen.

Men så satt man der da, med et forvirret ønske om kjæreste. Forvirret fordi det egentlig ikke var en kjæreste man ville ha, men snarere en bekreftelse på at man var like god, like «voksen» som alle andre.

For det er ikke alltid lett å være «the odd man out». I samtale med andre single har konseptet «parmiddager» ofte dukket opp. Du vet disse middagsselskapene velmenende etablerte venner ikke inviterer deg til, fordi du da «sikkert ville følt deg som femte hjul på vogna». Jeg er overbevist om at de ikke mener noe vondt med det, at de kanskje ikke engang legger merke til utelatelsen selv, men la meg likevel få komme med et råd til par med single venner der ute: Med mindre dere skal kline hele kvelden, kommer vi ikke til å føle oss til overs. Vi er alle voksne. Er du redd vi skal føle oss ensomme, kan jeg garantere at ingenting er mer ensomt enn å ikke bli bedt.

Jeg er tryggere på meg selv nå enn jeg var da. Jeg vet hva jeg ønsker meg ut av livet og at det ikke nødvendigvis er det samme som andre. Jeg vet at min måte å leve på er like akseptert og «voksen» som mine paretablerte venners, og jeg har et bedre forhold til dem nå enn jeg kanskje noen sinne har hatt.

Jeg kan ennå kjenne på ensomhet en gang i blant, og fremdeles blir den ofte pirret av litt banale ting, som når mine gamle studievenner reiser på helgetur uten meg eller, mer overraskende, når venner reiser på danmarksferie med ungene sine. Jeg elsker Danmark, jeg elsker fornøyelsesparker, og aller mest elsker jeg fornøyelsesparker sammen med barn, så egentlig er jeg den ultimate «tanta» å ha med på tur om de skulle trenge avlastning.

Men jeg vet at jeg ikke blir utelatt med vilje. Jeg vet at den som har ansvaret for å forebygge ensomheten, nå eller i framtida, til sjuende og sist er meg selv.

Er du ikke redd for å ende opp helt alene?

Nei, svarer jeg. Ikke nå lenger.

(*Rett skal være rett, jeg ble invitert i et bryllup. Da danset jeg i stua med invitasjonen, og tok den senere fram, om og om igjen, bare for å kjenne gleden over den enda en gang. Med andre ord, til å være så hardnakket bestemt på at jeg aldri skal feire mitt eget, er jeg veldig glad i bryllup).

Oppbyggelig (?) spilleliste for single damer (og menn?)

Det er nok av sanger der ute for enslige kvinner som mistrives med sin sivilstand. (Jeg har fremdeles Renée Zellweger gaulende i vei til «All by myself» i Bridget Jones’ Diary altfor friskt i minne). Det er ikke de jeg vil skrive om nå. Uten å avfeie og bagatellisere andre menneskers følelsesliv, vil jeg i dag heller trekke fram den andre spillelista, nemlig sangene* som ikke degraderer oss til ofre, men tvert i mot hyller vår selvstendighet.

(*Noen vil kanskje bli overrasket over at jeg ikke har tatt med Beyoncés «Single Ladies», men denne sangen går, slik jeg ser det, i nysingel-kvinne-går-ut-for-å-more-seg-bare-så-eksen-skal-se-hva-han-går-glipp-av-kategorien, og de sangene vil jeg ikke ha med her, selv om de for all del kan være bra. Jeg er opptatt av å fremme singellivet som et valgt liv, en ønsket sivilstand, ikke bare noe du midlertidig må ta til takke med fordi typen/dama var kjip).

Anyways, her er (den foreløpige) lista:

 

Natasha Bedingfield – «Single»

Selve singelhymnen! Denne sangen hyller singellivet for det det er: Friheten til å takke nei om tilbudet ikke er godt nok – fordi det ikke er noe som heter «han er bedre enn ingen». Da den kom ut i 2004, var den dessuten et friskt pust i min tilværelse og forblir en skikkelig pick-me-up.

Kort oppsummert: I’m not waiting around for a man to save me / Don’t depend on a guy to validate me / I don’t need to be anyone’s baby / No, I don’t need another half to make me whole

 

Dixie Chicks – «The Long Way Around»

Denne ble «min» omtrent da mine gamle klassevenninner begynte å etablere seg med barn og ektemenn og jeg for en stakket en stund følte meg etterlatt et sted i vår felles fortid. Spesielt linja «I could never follow» traff meg, og snudde det hele om til noe å være stolt av. Dette er en det-er-ingenting-i-veien-med-deg-du-gjør-bare-ting-på-din-måte-sang.

Kort oppsummert: I’ve always found my way somehow / By taking the long way around

 

Lucinda Williams – «Side Of The Road»

Ah, Lucinda… Hun og Mary Chapin Carpenter er girlsa mine (du vet, de jentene som utrolig nok synger om livet ditt, selv om de aldri har møtt deg). Denne er melankolsk, og er vel mer et uttrykk for lengselen etter alenehet enn en ren hyllest til singellivet, men den appellerer absolutt til meg, og symboliserer helt strålende det jeg har prøvd å forklare vennene mine.

Kort oppsummert: If I stray away too far from you / Don’t go and try to find me / It doesn’t mean I don’t love you / It doesn’t mean I won’t come back and stay beside you / It only means I need a little time / To follow that unbroken line / To a place where the wild things grow / To a place where I used to always go

 

ABBA – «That’s Me»

En av ABBAs mindre kjente, men like catchy som resten. Denne er hakket mer kynisk og kan kanskje tolkes til å ha en litt bitter undertone, men det er alltid den jeg henter fram når jeg føler meg sexy og leker femme fatale.

Kort oppsummert: I can’t help my ways / I’m just not the girl to hide my face / I’m Carrie Not-the-kind-of-girl-you’d-marry / That’s me

 

Nelly Furtado – «I’m Like A Bird»

For alle oss som sliter med å holde fokus. Også på partnere. Uten å mene noe vondt med det. (Rart jeg skal føle skam over dette. Gjør menn det?)

Kort oppsummert: And though my love is rare / And though my love is pure / I’m like a bird, I’ll only fly away

 

Destiny’s Child – «Independent Women, Pt. 1»

Om stoltheten ved å være økonomisk uavhengig. En del av meg blir alltid litt fornærmet når folk tøyser med at jeg bør finne meg en rik mann.

Kort oppsummert: If you gonna brag, be sure it’s your money you flaunt / Depend on no one else to get you what you want

 

Brandy Clark – «Girl Next Door»

Nope. Ingen A4-jente her. Move along.

Kort oppsummert: If you want the girl next door, then go next door!

 

Dixie Chicks – «Goodbye Earl»

Må ikke tas for alvorlig, men gøyal er den.

Kort oppsummert: Well, the weeks went by / And spring turned to summer / And summer faded into fall / And it turns out he was a missing person who nobody missed at all!

 

Spilles i bilen på full guffe. Enjoy!

Å gå solo på kino

En ting jeg stort sett gjør på egenhånd, er å dra på kino. Som oftest må det bli sånn, fordi vennene mine har en annen filmsmak enn meg, bor et annet sted og/eller er småbarnsforeldre med andre prioriteringer. Det plager ikke meg. Alternativet er jo å ikke få sett filmen, og jeg gidder ikke å gå glipp av ting bare fordi jeg ikke har noen å gå med.

Men ut fra mine observasjoner, så er dette lite utbredt. Det er sjelden jeg ser andre soloseilere i samme ærend, selv om jeg aktivt speider etter dem. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje har det sammenheng med statusen kinoen har som åsted for kleine tenåringsdater? At det i likhet med å gå ut og spise middag er noe man i hovedsak oppfatter som en sosial greie?

Altså, middag kan jeg forstå, men hvorfor skal man på død og liv være to eller flere på kino? Filmen er jo den samme og du kan uansett ikke snakke sammen der i mørket? (Eller du kan, men det er lite populært. Og du kan gjøre andre ting enn å snakke, for all del, men da kom du uansett ikke for filmens skyld, vil jeg hevde).

kino-godt
Dette er altså kinogodt til én…

Det er mange fordeler ved å gå alene også. Du slipper å krangle om hvilken film du skal se, du kan konsentrere deg fullt om det som foregår på lerretet og ingen dømmer deg om du handler en haug med godteri i kiosken, fordi de tror du handler for flere. (Det er en viss mulighet for at det siste der bare foregår i mitt hode).

Det er overhode ikke flaut. Tro meg, det er ingen som legger merke til at du kommer alene. (Alle andre er jo der på date! De er opptatt av helt andre ting). Jeg kan bare huske én eneste gang det var litt pinlig, og det var på en matinéforestilling der det viste seg at jeg faktisk var alene-alene. Som i alene i salen. Altså, bare meg blant alle de tomme setene. Jeg fikk et litt spørrende blikk av billettkontrolløren akkurat den gangen, kanskje spesielt siden jeg var voksen og filmen som ble vist var «Mummitrollet – Kometen kommer»… (Fin film, forresten.)

kino

En annen liten ulempe er at man nødvendigvis havner mellom to stykker man ikke kjenner, og da kan man jo ikke lene seg diskré i en spesiell retning, men må i stedet klemme seg sammen i midten av setet og passe godt på alle lemmer. (Dette er Norge, må vite. Fysisk kontakt med fremmede er gift!)

kino-trangt
Pass på lemmene!

Men den eneste virkelig kjipe baksiden ved å gå solo på kino, er at du ikke har noen å snakke om filmen med etterpå. Det kjenner jeg litt på når jeg stolprer meg ut i virkeligheten igjen, stinn av godteri og inntrykk. I forgårs så jeg for eksempel «Skjønnheten og Udyret», og kostymene var så vakre at jeg nesten gråter av å tenke på dem. Og det er vanskelig å forklare for de som ikke var der.

«Ikke gå så fort!»

skisporForrige helg gikk jeg sesongens første, og sannsynligvis siste, skitur. Jeg er ikke en utpreget skientusiast, men jeg liker å være ute og det har jeg alltid gjort. De som kjente meg i barneskolen oppfattet det kanskje ikke sånn, og jeg forstår dem godt. Når klassen var på tur kunne du vedde på at det var jeg som dannet baktroppen, og da snakker vi baktroppen, altså langt bak de andre. Jeg er mer utholdende enn rask, for å si det sånn, og det å forflytte meg kjappest mulig fra A til B har aldri vært min greie. Sammen med andre kan det by på problemer. Derfor hendte det at stemninga ble dårlig på tur, og jeg tar definitivt på meg min del av skylda for det.

Når jeg er ute, vil jeg nyte. Jeg vil ha god tid, til å sanse og tenke og oppdage. Da hjelper det lite med en lærer og/eller klassekamerater som stadig gnåler om at jeg må sette opp farten, fordi vi skal rekke å nyte og tenke og sanse på den rette måten, i fellesskap og etter de på forhånd fastsatte pedagogiske målene. (Det verste er at jeg har oppdaget at jeg har tatt en del av disse tendensene med meg inn i min egen lærergjerning, men det får vi komme tilbake til siden). I tillegg var det denne baksiden ved å være en einstøing, som jeg ofte kjente på i den tida, og som jeg skrev om i et tidligere innlegg: utenforskapet, og følelsen av å bli forlatt.

«Vent! Ikke gå så fort!»

De ventet, men da jeg endelig tok dem igjen, stort sett på toppen av en eller annen bakke, dønn sliten, hadde de allerede fått hvilt seg og ville videre med det samme.

Man kan bli gal av mindre. I hvert fall sur. Og det ble jeg. Sur, altså. Ikke gal.

Jeg gikk i speideren en periode også. Det innebar hytteturer. Turer jeg grudde meg til. Ikke fordi det var utedo eller hardt underlag eller maur og edderkopper i teltet, men fordi jeg måtte sove sammen med andre. Én ting var lydene (les: snorking eller, som mamma vil insistere på at det var, «høylytt pusting»), men det var ikke bare det det handlet om, det handlet også om et behov for alenehet som ikke ble innfridd. Det var noe med intimiteten, uroen ved å ha andre så tett på. Det var den jeg fant ubehagelig, og til en viss grad gjør fremdeles i dag, selv om jeg nå uten nevneverdige problemer sover sammen med andre når anledningen krever det. Tre uker i køyeseng på firemannsrom i Sivilforsvaret i 2011 gikk bra, tross alt, og jeg gidder ikke bli en sånn som alltid må ha enerom på tur (som det dessuten kreves ekstra betalt for! Eneromstillegget er en torn i singles tilværelse som jeg definitivt kommer til å skrive mer om en dag).

Stressfylte opplevelser som disse tok lenge fra meg turgleden. Lenge innbilte jeg meg at jeg ikke var noe villmarksmenneske, til tross for at jeg tilbrakte store deler av fritida mi i skogen, helt frivillig. Det måtte en friluftslinje på folkehøyskole og noen positive turopplevelser med de riktige menneskene til før jeg forsto at tur er noe langt mer enn bare mas og gnål og høyintensiv kondisjonstrening. Dét og en vikarjobb i barnehage, der jeg igjen alltid utgjorde baktroppen på tur, men denne gangen som ”troppfører” og med et annet perspektiv. Turer i små barns tempo er de mest opplevelsesrike.

I dag velger jeg turkamerater med omhu. De må tåle at jeg er baktropp, og vi må være trygge nok på hverandre til at det er greit at vi går hver for oss i perioder. Jeg har ingen problemer med at du fyker av gårde mot nærmeste fjelltopp eller tar en ekstra runde mens du venter på meg, bare du faktisk venter, og så tar deg tid til en hvil og kanskje en prat når jeg tar deg igjen.

Jeg liker å gå tur, har jeg innsett.

Jeg liker bare ikke å bli mast på.

ski-mamma
Kjent syn: Jeg er fremdeles baktropp på tur med mamma.

To Mary-er

Jeg hadde engang en grandtante Mary. Hun var min morfars søster, og jeg husker henne egentlig ikke spesielt godt, for jeg traff henne ikke så ofte og hun døde før jeg ble tenåring. Det lille jeg husker var at hun alltid ga oss hjemmestrikkede sokker til jul. Og at hun var ugift.

Jeg hang meg opp i det siste der, minnes jeg. At hun var den eneste tanta i familieselskaper som kom uten en tilhørende onkel. Og et sted på veien må jeg ha plukket opp ideen om at dette var stusselig og «feil». Jeg tenkte mye på kjærligheten i pre-tenårene, ser dere, jeg hadde en idé om at alle til slutt fant den rette og samtidig en redsel for at det likevel ikke skulle skje meg. Og her var denne tanta, et levende bevis på at noen faktisk endte opp alene!

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.» Det var noe jeg hadde hørt, selv om jeg ikke lenger aner hvor jeg har det fra. Kanskje var det bare noe jeg selv hadde konkludert med, etter å ha lest et ukjent antall bøker der slike gamle ugifte tanter stadig frekventerte. De som aldri var blitt «reddet» bort fra barndomshjemmet av ridderen på den hvite hesten, og måtte slite og streve som hushjelp for sin egen familie. Det var min store skrekk å bli en sånn, for jeg hatet husarbeid.

Noe som fører tankene over på en annen Mary. Nærmere bestemt Mary Bennett, den yngre søsteren til den mer kjente Elizabeth, heltinnen i Jane Austens «Stolthet og fordom». Kort oppsummert handler boka om fem søstre som skal omsettes som kveg. Helst i går. De er nemlig kvinner og kvinner har ikke arverett, derfor er giftemål eneste måte å sikre seg økonomisk på. Desperat mannejakt ensues.

lucy_briers_mary_bennet
Lucy Briers som Mary Bennett i «Stolthet og fordom» (1995)

Hovedfokuset er på Elizabeth og den eldste søsteren, Jane, og de blir da etter mye om og men gift med et par grepa karer (etter 1800-tallets standard). Det samme blir den yngste søsteren, Lydia, med en ikke fullt så grepa kar, (men det viktigste er jo å bli gift, må vite!). Den etterhvert så berømte romansen mellom Lizzie og den mystiske Mr Darcy har vel for lengst blitt analysert i hjel, så den gidder jeg ikke bruke tid på. For personen jeg festet meg ved, var som nevnt Mary. Mellomsøsteren. Den kjedelige søsteren. Den grå søsteren. Den uintelligente, talentløse søsteren. Som ingen gadd å finne en mann til. Hva skulle det tjene til? Hun var jo kjedelig. Og grå. Og uintelligent. Nevnte jeg talentløs?

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.»

Å, som jeg hadde vondt av henne!

Men – burde jeg egentlig det? Jane Austen selv var peppermø, det samme var søsteren hennes. Det er slett ikke sikkert at hun syntes at hun overlot Mary til en grusom skjebne.

Og her sitter jeg altså. På god vei til å bli som de to Mary-ene. Men jeg strikker ikke sokker. Jeg er ikke kjedelig, grå, uintelligent og talentløs. Og jeg er vitterlig ikke hushjelp for min egen familie heller! Jeg har blitt eldre, klokere, tryggere i meg selv. Jeg vet at livet alene ikke nødvendigvis er trist, og jeg vet at min sivilstatus ikke definerer meg.

Grandtante Mary var singel. Men det var bare én side ved henne. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre kjent med noen av de andre.

Ensomhet vs alenehet

Jeg har sans for ordet alenehet. Jeg kom over det for første gang da jeg leste Astri Hognestads bok «Alene – et rom for endring og undring» (som skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning), men konseptet var ikke like nytt. Jeg har oppsøkt aleneheten så lenge jeg kan huske. Som barn og tenåring var jeg egenrådig og bestemt, overhode ikke interessert i å føye meg etter andres uskrevne sosiale spilleregler. Fikk jeg det ikke som jeg ville, ville jeg heller være for meg selv, med bare meg og mitt. Uten at det føltes som noe tap.

150144_10150930540115751_1734289755_n

Jeg vokste opp i skogkanten. For meg er barndom lukten av jord og bark og vått gress. Jeg kunne tilbringe timevis der ute, alene, bare meg og naturen. Noen av de sterkeste minner jeg har om øyeblikk av pur glede, er å ligge ute under trærne, i blåbærlyngen, med jord under neglene. Å bare være, alene, og likevel ett med alt.

Og, ja, det var omtrent like svulstig som det lyder.

Jeg trengte ikke gå langt. Et av mine favorittsteder lå rett bak huset. Over en bekk og gjennom et kratt og så var du der. Bare et steinkast fra sivilisasjonen, men bak en klynge med trær så du ikke så den. Her var min verden. Av og til inviterte jeg andre dit, men det ble aldri det samme. Når jeg går dit nå, og ser hvordan alt har grodd igjen og hvordan alt er ugjenkallelig borte, kan jeg kjenne på en intens nostalgi, en som nesten gjør fysisk vondt. Jeg har fått nye favorittsteder, men ingen kan helt erstatte de første. Det er som å savne gamle venner.

Jeg tror egentlig jeg foretrakk aleneheten framfor å være sammen med venner, hvor sprøtt og utakknemlig det enn lyder, men det var likevel noe motstridende der. Jeg forsto tidlig at jeg ikke var som de andre, og det var alltid en side ved meg som ønsket å være en del av dem, som lengtet etter vennskap og omgang med jevnaldrende. Jeg hadde noen gode venner i oppveksten, aldri mange av gangen, men givende vennskap, og et par av disse ble nære og rimelig intense. Når folk snakker om å ha møtt sjelefrenden sin, er dette det nærmeste jeg kommer en slik opplevelse. Det må være noe sånt folk finner i en partner, det som får dem til å gi seg hen til en annen, og om jeg finner det igjen en dag skal jeg absolutt vurdere å gi opp singellivet.

Men da skal det være rimelig intenst, altså.

I tenårene ble denne tosidigheten enda tydeligere. Jeg ville jo gjerne være sammen med de andre, henge med de populære, bli invitert på festene, bli sett opp til og beundret. Samtidig var jeg alt annet enn villig til å innrette meg i det eksisterende hierakiet. Den prisen ble etter hvert for høy å betale, og fra og med siste året av ungdomsskolen hadde jeg vel mer eller mindre gitt det opp.

Likevel, vennskap har jeg beholdt. Mine venner fra barne- og ungdomsårene har vist seg mer generøse enn jeg kanskje fortjener. De holder kontakten med meg og inviterer meg ikke bare til bursdagsferiringer og «syforeningstreff», men også til bryllup og babyshowers og andre ting jeg ikke forstår. Jeg setter umåtelig pris på dem. Det er en velsignelse å ha et fellesskap du kan oppsøke når du trenger det, selv om du foretrekker aleneheten.

1509802_10152996101470751_1296926449058187763_n

Som det forhåpentligvis har kommet klart fram her, er ikke alenehet det samme som ensomhet. Det ene kan eksistere uten det andre. Man kan være alene uten å være ensom, slik man kan være ensom omringet av mennesker. Derfor synes jeg man skal være litt forsiktig med å synes synd på folk som er alene. Jeg er redd alt fokuset på ensomhet i media og samfunn (misforstå meg rett, jeg er for all del glad det settes fokus på den ufrivillige ensomheten), kan føre til at vi lett ender opp med å se på mennesker som lever alene, som ofre. At de automatisk er triste og lengter etter fellesskap. Men det er slett ikke alltid tilfelle.

For folk som ikke trives med alenehet (og de finnes), må det virke underlig at andre frivillig oppsøker den. Men noen av oss gjør. Noen av oss er på vårt lykkeligste når vi kan ligge under et tre i skogen, helt for oss selv.

Og bare være.