Vi kjenner ikke hverandre, men jeg vet hvem du er og jeg har tenkt mye på deg det siste døgnet. Jeg er nemlig også storesøster. Til en bror som ikke lever lenger. En bror som døde brått da han var 17, og jeg var 20.

Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Alle føler på sorg og sjokk på sitt eget vis. Jeg tror det kan oppleves veldig forskjellig, og at alle reaksjonene og følelsene er akkurat like riktige og naturlige. Du skal ikke skamme deg over dem, uansett hvor forferdelige og malplasserte de måtte virke.

Kanskje føler du dyp, altoppslukende fortvilelse, kanskje sinne og raseri. Kanskje er du nummen, som om alt inni deg har stoppet opp. Kanskje reagerer du helt annerledes enn du trodde du skulle. Kanskje kjenner du ikke deg selv igjen.

Slik var det for meg. Jeg husker følelsen av å falle, følelsen av at sikkerhetsnettet under meg raknet og ikke lenger kunne ta meg i mot. Jeg kjente også skuffelse, hvor sprøtt det enn lyder. En av mine første reaksjoner på dødsfallet var noe tilnærmet en irritasjon over at livet ikke skulle bli som jeg hadde planlagt det. Jeg trodde jo at vi aldri skulle bli glade igjen, og jeg var – og er – så glad i å være glad. Jeg så for meg at alle framtidige milepæler – brylluper og barnedåp og bursdager – skulle bli nitriste affærer hvor alle bare gråt over han som ikke var tilstede. Jeg skammet meg over disse tankene allerede mens jeg hadde dem. Hvor absurd og respektløst var det ikke å sitte der og sørge over sitt eget eventuelle, framtidige bryllup når broren min nettopp var død! Men nå ser jeg annerledes på det. Det var en reaksjon, en av mange, og jeg hadde like stor rett til å reagere, på mitt vis, som alle andre. Slik du har.

Du vil kanskje oppleve at dine foreldres sorg og din utarter seg forskjellig, at den endres og går over i nye faser i utakt og ulike retninger. Det er skremmende å se sin mor og far gå i kne. De har vært din trygge havn, men når de ikke engang kan trøste seg selv, hvordan skal de da kunne trøste deg? Jeg husker altfor godt hvor frustrerende vondt det var. Jeg forsto jo at de var knust, jeg forsto jo at jeg måtte gi dem tid, likevel husker jeg at jeg skrek til mamma at hun ennå hadde to levende barn og det var på høy tid at hun ga oss litt oppmerksomhet. Fra et rasjonelt ståsted ser jeg jo at det ikke var så enkelt for henne. Da er det viktig at du søker hjelp og trøst et annet sted, for det trenger du, og det fortjener du.

Det kan være ensomt å sørge over et søsken. Det er skrevet utallige bøker og avhandlinger om foreldres sorg over å miste et barn, men langt i fra så mye om sorgen over å miste en bror eller søster. Jeg tror ikke de kan sammenliknes. Jeg tror ikke de skal sammenliknes. Men du skal ikke være redd for å anerkjenne din egen sorg. Den er reell og vond, den også, selv om det kan virke som om oppmerksomheten fra omverdenen er rettet mer mot dine foreldre, og selv om du kanskje selv tenker, slik jeg gjorde, at det er viktigere for deg å ta vare på dem nå. Selv fant jeg stor hjelp i en sorggruppe for unge. Vurder det om du får muligheten til å delta i en sånn. Det er ikke så trist som det høres ut 🙂

For meg har det gått fjorten år nå. Sorgen over broren min er ikke lenger rå og kvelende. Bare av og til dukker den opp, i små brutale blaff, slik som nå, når nye hendelser rykker i de gamle sårene. I dag har jeg grått, over ham og for deg. Samtidig kan jeg fortelle deg at jeg har blitt glad igjen. Livet ble ikke som jeg hadde planlagt, men jeg har et godt liv. Savnet er der, kanskje spesielt savnet over det som kunne ha vært, over framtida vi ikke fikk sammen, over barna jeg kunne ha vært tante til. Men mest tenker jeg på ham i glede og takknemlighet.

Et av de sterkeste minnene jeg har fra de første forferdelige dagene, er følelsen av å være omsluttet av kjærlighet. Jeg tror og håper at du også har fine mennesker rundt deg nå. La dem bære deg. Du kommer gjennom dette.

Jeg ønsker deg alt godt.

 

Stine