Litt om penger, luksus og en kvinnes pryd

«Du som ikke har barn må jo være stinn av penger.»

Replikken kom fra en kollega, etter at jeg en dag hadde klaget i lunsjen over hvor vanskelig det er å spare.

Jo da, jeg svømmer i penger, og egoistisk og selvsentrert som jeg er, bruker jeg alt sammen opp på luksus til meg selv … … … (<– sarkasme).

Spøk til side, jeg skal innrømme at det var først etter at den replikken falt, at jeg innså at jeg ikke har det trangt. Etter å ha levd så mange år som student, og følgelig vent meg til å ha dårlig råd, hadde det rett og slett ikke gått opp for meg at jeg nå faktisk har det ganske greit økonomisk. Jeg tjener vel rundt det nasjonale gjennomsnittet, jeg leier en billig hybel, har ikke huslån eller, som nevnt, noe forsørgeransvar. Jeg burde ikke klage.

Jeg gikk rett i forsvarsposisjon likevel, og insisterte på at jeg overhode ikke lever noe ekstravagant liv, og slett ikke har råd til alt jeg ønsker meg. «Hva bruker du alle pengene på da?» fortsatte kollegaen. Jeg ble svar skyldig. Og lærte enda en viktig ting. Nemlig at jeg har det så bra at jeg ikke behøver å snu på hver krone.

Og vet du noe? Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Det er mine penger. Jeg har tjent dem. Jeg har valgt å leve som jeg gjør. Andre har valgt annerledes. Sånn er det. Jeg har ingen problemer med å bruke mine penger på det jeg har lyst på.

Det hadde selvfølgelig stilt seg helt annerledes om det hadde vært noen andres penger. Jeg kan ikke se for meg at jeg på sikt hadde klart å leve på andre. Det strider imot min verdighet å ikke være økonomisk uavhengig, og det kan godt være at andre ser annerledes på dette også, men sånn har nå jeg det, og det henger nok sammen med hvordan jeg er oppdratt.

Da jeg var tenåring var det nemlig spesielt to ting faren min var opptatt av å hamre inn i meg: 1. Ikke begynn med narkotika. Og 2. Aldri kjøp noe på kreditt. Det er formaninger jeg enn så lenge har levd etter, og jeg vil derfor ikke si at jeg på noen måte sløser med pengene mine eller lever over evne. Jeg betaler regningene mine på tida, budsjetterer (om enn litt løst), og tar meg ikke råd når jeg ikke har råd. Den største forskjellen, vil jeg tro, på meg og jevnaldrende småbarnsmødre med digre huslån, er at jeg i større grad enn dem foretar noen (ikke altfor store) impulskjøp.

Den eneste form for luksus jeg skamløst unner meg, og som jeg (i følge mamma) bruker mer penger enn nødvendig på, er frisørbesøk. Hver sjette uke eller så drar jeg til Malin hos Duo Frisører og gir henne (forholdsvis) frie tøyler. Jeg legger omtrent like mye tid og krefter ned i prosessen med å finne en god frisør som andre bruker på å finne kjæreste, for håret er som sagt en kvinnes pryd (og i hvert fall mitt hår!), og jeg lar ikke hvem som helst røre det!

frisor
Det er Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene

Det er altså Malins fortjeneste at jeg har sett ulastelig ut på håret de siste par årene, selv når det meste annet har gått opp og ned. Og selv om det ikke ser sånn ut når hun er ferdig med å utføre magien sin, så har jeg mye hår, med rare virvler og underlig fall, så du skal ikke kimse av den jobben hun har gjort. Hun er også sabla grei å løse verdensproblemer med. Jeg anbefaler henne virkelig. Du kan bestille time her.

Bare ikke gjør henne så opptatt at hun ikke har tid til meg. Jeg trenger luk$u$en min!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s