Send In The Clowns – eller akrobatene

Jeg fikk et innfall om å gå på sirkus. Så da gjorde jeg det.

Det er synd å gå glipp av ting bare fordi man er én. Jeg sier det ofte, men er ikke alltid så flink til å leve etter det. Det krever litt av deg å møte opp alene på arenaer som utvilsomt legger opp til at de skal oppleves i fellesskap med andre. Jeg øver meg på det likevel.

Jeg besøkte Sirkus Jesper i Dyreparken i fjor sommer, og det var en opplevelse som satte i gang et ras av nostalgi i meg. Jeg har som så mange andre noen flyktige minner fra barndommen om sirkus. Jeg husker mørket og sukkerspinnet og den stikkende elefantsnabelen jeg fikk lov til å røre (dette var før dyrehold i sirkus ble big politics, mind you), jeg husker klovnene som laget hysterisk komikk ned noe så enkelt som en planke, de gjennomspiddede damene og ikke minst akrobatene.

Å, som jeg drømte om å være akrobat! … Vel, egentlig var det nok de glitrende kostymene jeg ønsket meg, for tro meg, jeg verken hadde eller har noe som helst anlegg for å svinge og snurre oppunder teltduken. Jeg er kanskje den minst atletiske personen jeg kjenner (noe alle som så meg «hoppe bukk» i gymtimen nok skriver under på), og dessuten angrepet av intens høydeskrekk. Dårlig utgangspunkt, med andre ord.

Langfredag fikk jeg altså øye på teltet til Cirkus Arnardo ved travparken i Kristiansand, og fikk lyst til oppleve dette nostalgirushet igjen. Jeg innrømmer at jeg vrengte hjernen i jakt på noen unger å invitere med, men småsøsknene mine var bortreist og hadde dessuten sett showet før, så jeg ga det opp og satte nøkkelen i bilen for å kjøre hjem. Jeg kom så langt som til Sørlandssenteret før jeg ombestemte meg. Jeg hadde jo lovet meg selv å ikke la meg begrense! Det var jo en av grunnene til at jeg i det hele tatt startet denne bloggen. Så jeg vendte om, kjørte tilbake og kjøpte billett til forestillinga samme ettermiddag.

Følgende tekstmeldinger ble deretter utvekslet mellom mamma og meg:

tekstmelding

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke svaret hennes. Det kan jo se ut som om hun har helgardert seg.

Men jeg koste meg, jeg. Sirkus er nok mer magisk når du er fire, men imponerende er det uansett, og du skal være temmelig kald for å ikke la deg rive med av barnas begeistring. Sukkerspinn er fremdeles sukkerspinn, og slapstick er fremdeles slapstick, og akrobatene…

akrobatene, akrobatene… Kudos til Adelina & Alex som får noe som utvilsomt er beinhardt til å se så uanstrengt og sexy ut! Og hun hadde forresten et deilig, glitrende kostyme på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s