Det som kunne ha vært

I dag skulle broren min ha fylt 31.

Jeg mener bestemt at veien til lykke ligger i å akseptere livet som det er og ikke som det kunne eller burde ha vært. Men på dager som denne tillater jeg meg likevel å både være litt nostalgisk og å fabulere over det som aldri ble noe av.

Han var 17 da han døde og kommer aldri til å bli eldre. Det stopper meg ikke i å prøve å forestille meg hvordan han ville sett ut nå. Hva han hadde jobbet med. Om han hadde hatt partner. Om han hadde gitt våre foreldre det jeg selv ikke makter å gi dem, nemlig barnebarn.

Han var 17 da han døde, og den hendelsen delte livet mitt i to. Det er et FØR og det er et ETTER, og noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at FØR og ETTER ikke har noe med hverandre å gjøre. At alt startet på nytt, med et helt nytt sett med regler. Hvor mye hadde vel ikke vært annerledes om det aldri hadde skjedd? Hadde foreldrene mine fremdeles holdt sammen? Og slike tankebaner fører meg alltid til et interessant spørsmål: Ville du byttet bort det du har med det du hadde? For pappas nye ekteskap har resultert i to nye småsøsken. Og om min døde bror hadde vært her, hadde de? Jeg tror ikke det. Og den tanken er umulig.

Ville du byttet bort det du har med det du kunne hatt?

Det er et valg jeg slipper å ta. Heldigvis.

Én ting har jeg lært: I sorgen ligger også en dårlig samvittighet over å ha gått videre.

En kommentar om “Det som kunne ha vært

  1. Tilbaketråkk: Det som er – Peppermø

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s