«Er du ikke redd for å ende opp helt alene?»

Jeg har tidligere skrevet om aleneheten, som jeg aktivt oppsøker og som hele mitt liv har vært en venn. Jeg nevnte da hvordan den må ses på som adskilt fra ensomheten, som er en helt annen, og ikke ønsket, tilstand. Det er hva dette innlegget handler om.

La oss først og fremst få én ting helt klinkende klart: Jeg ser ikke på ensomhet som en konsekvens av å leve alene. Vi kjenner alle på den fra tid til annen, enten vi lever i parforhold eller ei. Jeg tror heller ikke vi single blir utsatt for den oftere eller mer intenst enn andre. Men selvfølgelig er jeg ensom. Noen ganger. Og selvfølgelig har jeg kjent på skrekken for at den med tida skal komme snikende inn på meg, med større tyngde og kraft enn før. Redselen for at jeg en dag vil angre på de livsvalgene har tatt.

Men, helt ærlig, gjør vi ikke alle det en gang i blant?

Hva føler man egentlig når man føler seg ensom? Det er jo ikke en følelse i seg selv, men snarere en sammensetning av mange ting. For meg er det gjerne en opplevelse av å bli oversett og forlatt, av skuffelse og nedstemthet, av en lengsel etter noe udefinerbart og en oppfatning av å ikke være god nok, av å ikke høre til. Og kanskje først og fremst misunnelse, uten at jeg helt forstår hva denne misunnelsen egentlig retter seg mot.

En periode jeg husker som veldig ensom, var da mine barndomsvenninner og jeg passerte midten av 20-årene, og mange av dem, i motsetning til meg, begynte å etablere seg og få barn. Selv var jeg i ferd med å avslutte studiene mine, uten noen klar plan for den videre framtida, og i tillegg var det trøbbel på hjemmebane. En bror var død noen år tidligere, foreldrene mine var i ferd med å gå fra hverandre, og jeg følte at jeg mistet både sikkerhetsnettet og retningen i livet mitt på en og samme tid. På toppen av dette gjennomgikk altså mine barndomsvenner det jeg da oppfattet som en naturlig utvikling. Livene deres gikk videre, de nådde et «høyere» nivå, de ble «voksne», og de lot meg bli igjen uten å se seg tilbake.

Selvfølgelig var det ikke sånn. Jeg må for all del få slå fast at jeg overhode ikke klandrer dem for noe. Jeg gjorde det ikke den gangen heller, for så vidt, jeg visste godt at de sinte følelsene mine var irrasjonelle og urettferdige. Så jeg klandret meg selv, skammet meg over at jeg følte det sånn, og tenkte mye på hva det egentlig var jeg ønsket meg. Var det egen partner? Egne barn? Var det dét jeg misunte dem?

Da jeg omsider fant svaret på det spørsmålet, ble det bare enda pinligere. For det var faktisk noe så banalt som at jeg misunte dem fellesskapet. Eller, mer konkret, bryllupsinvitasjonene. For jeg ble ikke invitert i bryllupene*. Noe som jeg i dag ser på som helt logisk, i og med at de har store familier og vi tross alt ikke var nære venner. Jeg viste ikke større interesse for livene deres enn de gjorde for mitt, og det lå nok et snev av anger og selvforrakt under den misunnelsen.

Men så satt man der da, med et forvirret ønske om kjæreste. Forvirret fordi det egentlig ikke var en kjæreste man ville ha, men snarere en bekreftelse på at man var like god, like «voksen» som alle andre.

For det er ikke alltid lett å være «the odd man out». I samtale med andre single har konseptet «parmiddager» ofte dukket opp. Du vet disse middagsselskapene velmenende etablerte venner ikke inviterer deg til, fordi du da «sikkert ville følt deg som femte hjul på vogna». Jeg er overbevist om at de ikke mener noe vondt med det, at de kanskje ikke engang legger merke til utelatelsen selv, men la meg likevel få komme med et råd til par med single venner der ute: Med mindre dere skal kline hele kvelden, kommer vi ikke til å føle oss til overs. Vi er alle voksne. Er du redd vi skal føle oss ensomme, kan jeg garantere at ingenting er mer ensomt enn å ikke bli bedt.

Jeg er tryggere på meg selv nå enn jeg var da. Jeg vet hva jeg ønsker meg ut av livet og at det ikke nødvendigvis er det samme som andre. Jeg vet at min måte å leve på er like akseptert og «voksen» som mine paretablerte venners, og jeg har et bedre forhold til dem nå enn jeg kanskje noen sinne har hatt.

Jeg kan ennå kjenne på ensomhet en gang i blant, og fremdeles blir den ofte pirret av litt banale ting, som når mine gamle studievenner reiser på helgetur uten meg eller, mer overraskende, når venner reiser på danmarksferie med ungene sine. Jeg elsker Danmark, jeg elsker fornøyelsesparker, og aller mest elsker jeg fornøyelsesparker sammen med barn, så egentlig er jeg den ultimate «tanta» å ha med på tur om de skulle trenge avlastning.

Men jeg vet at jeg ikke blir utelatt med vilje. Jeg vet at den som har ansvaret for å forebygge ensomheten, nå eller i framtida, til sjuende og sist er meg selv.

Er du ikke redd for å ende opp helt alene?

Nei, svarer jeg. Ikke nå lenger.

(*Rett skal være rett, jeg ble invitert i et bryllup. Da danset jeg i stua med invitasjonen, og tok den senere fram, om og om igjen, bare for å kjenne gleden over den enda en gang. Med andre ord, til å være så hardnakket bestemt på at jeg aldri skal feire mitt eget, er jeg veldig glad i bryllup).

En kommentar om “«Er du ikke redd for å ende opp helt alene?»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s