To Mary-er

Jeg hadde engang en grandtante Mary. Hun var min morfars søster, og jeg husker henne egentlig ikke spesielt godt, for jeg traff henne ikke så ofte og hun døde før jeg ble tenåring. Det lille jeg husker var at hun alltid ga oss hjemmestrikkede sokker til jul. Og at hun var ugift.

Jeg hang meg opp i det siste der, minnes jeg. At hun var den eneste tanta i familieselskaper som kom uten en tilhørende onkel. Og et sted på veien må jeg ha plukket opp ideen om at dette var stusselig og «feil». Jeg tenkte mye på kjærligheten i pre-tenårene, ser dere, jeg hadde en idé om at alle til slutt fant den rette og samtidig en redsel for at det likevel ikke skulle skje meg. Og her var denne tanta, et levende bevis på at noen faktisk endte opp alene!

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.» Det var noe jeg hadde hørt, selv om jeg ikke lenger aner hvor jeg har det fra. Kanskje var det bare noe jeg selv hadde konkludert med, etter å ha lest et ukjent antall bøker der slike gamle ugifte tanter stadig frekventerte. De som aldri var blitt «reddet» bort fra barndomshjemmet av ridderen på den hvite hesten, og måtte slite og streve som hushjelp for sin egen familie. Det var min store skrekk å bli en sånn, for jeg hatet husarbeid.

Noe som fører tankene over på en annen Mary. Nærmere bestemt Mary Bennett, den yngre søsteren til den mer kjente Elizabeth, heltinnen i Jane Austens «Stolthet og fordom». Kort oppsummert handler boka om fem søstre som skal omsettes som kveg. Helst i går. De er nemlig kvinner og kvinner har ikke arverett, derfor er giftemål eneste måte å sikre seg økonomisk på. Desperat mannejakt ensues.

lucy_briers_mary_bennet
Lucy Briers som Mary Bennett i «Stolthet og fordom» (1995)

Hovedfokuset er på Elizabeth og den eldste søsteren, Jane, og de blir da etter mye om og men gift med et par grepa karer (etter 1800-tallets standard). Det samme blir den yngste søsteren, Lydia, med en ikke fullt så grepa kar, (men det viktigste er jo å bli gift, må vite!). Den etterhvert så berømte romansen mellom Lizzie og den mystiske Mr Darcy har vel for lengst blitt analysert i hjel, så den gidder jeg ikke bruke tid på. For personen jeg festet meg ved, var som nevnt Mary. Mellomsøsteren. Den kjedelige søsteren. Den grå søsteren. Den uintelligente, talentløse søsteren. Som ingen gadd å finne en mann til. Hva skulle det tjene til? Hun var jo kjedelig. Og grå. Og uintelligent. Nevnte jeg talentløs?

«Det er alltid én som forblir ugift, for å ta seg av de gamle foreldrene.»

Å, som jeg hadde vondt av henne!

Men – burde jeg egentlig det? Jane Austen selv var peppermø, det samme var søsteren hennes. Det er slett ikke sikkert at hun syntes at hun overlot Mary til en grusom skjebne.

Og her sitter jeg altså. På god vei til å bli som de to Mary-ene. Men jeg strikker ikke sokker. Jeg er ikke kjedelig, grå, uintelligent og talentløs. Og jeg er vitterlig ikke hushjelp for min egen familie heller! Jeg har blitt eldre, klokere, tryggere i meg selv. Jeg vet at livet alene ikke nødvendigvis er trist, og jeg vet at min sivilstatus ikke definerer meg.

Grandtante Mary var singel. Men det var bare én side ved henne. Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre kjent med noen av de andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s