Ensomhet vs alenehet

Jeg har sans for ordet alenehet. Jeg kom over det for første gang da jeg leste Astri Hognestads bok «Alene – et rom for endring og undring» (som skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning), men konseptet var ikke like nytt. Jeg har oppsøkt aleneheten så lenge jeg kan huske. Som barn og tenåring var jeg egenrådig og bestemt, overhode ikke interessert i å føye meg etter andres uskrevne sosiale spilleregler. Fikk jeg det ikke som jeg ville, ville jeg heller være for meg selv, med bare meg og mitt. Uten at det føltes som noe tap.

150144_10150930540115751_1734289755_n

Jeg vokste opp i skogkanten. For meg er barndom lukten av jord og bark og vått gress. Jeg kunne tilbringe timevis der ute, alene, bare meg og naturen. Noen av de sterkeste minner jeg har om øyeblikk av pur glede, er å ligge ute under trærne, i blåbærlyngen, med jord under neglene. Å bare være, alene, og likevel ett med alt.

Og, ja, det var omtrent like svulstig som det lyder.

Jeg trengte ikke gå langt. Et av mine favorittsteder lå rett bak huset. Over en bekk og gjennom et kratt og så var du der. Bare et steinkast fra sivilisasjonen, men bak en klynge med trær så du ikke så den. Her var min verden. Av og til inviterte jeg andre dit, men det ble aldri det samme. Når jeg går dit nå, og ser hvordan alt har grodd igjen og hvordan alt er ugjenkallelig borte, kan jeg kjenne på en intens nostalgi, en som nesten gjør fysisk vondt. Jeg har fått nye favorittsteder, men ingen kan helt erstatte de første. Det er som å savne gamle venner.

Jeg tror egentlig jeg foretrakk aleneheten framfor å være sammen med venner, hvor sprøtt og utakknemlig det enn lyder, men det var likevel noe motstridende der. Jeg forsto tidlig at jeg ikke var som de andre, og det var alltid en side ved meg som ønsket å være en del av dem, som lengtet etter vennskap og omgang med jevnaldrende. Jeg hadde noen gode venner i oppveksten, aldri mange av gangen, men givende vennskap, og et par av disse ble nære og rimelig intense. Når folk snakker om å ha møtt sjelefrenden sin, er dette det nærmeste jeg kommer en slik opplevelse. Det må være noe sånt folk finner i en partner, det som får dem til å gi seg hen til en annen, og om jeg finner det igjen en dag skal jeg absolutt vurdere å gi opp singellivet.

Men da skal det være rimelig intenst, altså.

I tenårene ble denne tosidigheten enda tydeligere. Jeg ville jo gjerne være sammen med de andre, henge med de populære, bli invitert på festene, bli sett opp til og beundret. Samtidig var jeg alt annet enn villig til å innrette meg i det eksisterende hierakiet. Den prisen ble etter hvert for høy å betale, og fra og med siste året av ungdomsskolen hadde jeg vel mer eller mindre gitt det opp.

Likevel, vennskap har jeg beholdt. Mine venner fra barne- og ungdomsårene har vist seg mer generøse enn jeg kanskje fortjener. De holder kontakten med meg og inviterer meg ikke bare til bursdagsferiringer og «syforeningstreff», men også til bryllup og babyshowers og andre ting jeg ikke forstår. Jeg setter umåtelig pris på dem. Det er en velsignelse å ha et fellesskap du kan oppsøke når du trenger det, selv om du foretrekker aleneheten.

1509802_10152996101470751_1296926449058187763_n

Som det forhåpentligvis har kommet klart fram her, er ikke alenehet det samme som ensomhet. Det ene kan eksistere uten det andre. Man kan være alene uten å være ensom, slik man kan være ensom omringet av mennesker. Derfor synes jeg man skal være litt forsiktig med å synes synd på folk som er alene. Jeg er redd alt fokuset på ensomhet i media og samfunn (misforstå meg rett, jeg er for all del glad det settes fokus på den ufrivillige ensomheten), kan føre til at vi lett ender opp med å se på mennesker som lever alene, som ofre. At de automatisk er triste og lengter etter fellesskap. Men det er slett ikke alltid tilfelle.

For folk som ikke trives med alenehet (og de finnes), må det virke underlig at andre frivillig oppsøker den. Men noen av oss gjør. Noen av oss er på vårt lykkeligste når vi kan ligge under et tre i skogen, helt for oss selv.

Og bare være.

4 kommentarer om “Ensomhet vs alenehet

  1. Jeg tror vi var litt like som barn =P Jeg har og mange fine minner fra skogen på Kjevik hvor jeg helst lekte alene.
    Flere ganger når jeg hadde avtalt å få besøk/komme på besøk til venninner, så kom jeg med dumme unnskyldninger for å slippe unna. Jeg ville heller være alene.. Jeg var kanskje litt rar.

    Det å trives i eget selskap er en kjempefin egenskap som jeg setter stor pris på nå.
    Jeg har venninner som nærmest får panikk om de må være alene en kveld. Virker fryktelig slitsomt.

    For et år siden var jeg tilbake på Kjevik for å gå tur i skogen der. Et ordentlig gammelt tre jeg pleide å leke ved var hogd ned. Kjæresten min så hvor trist jeg ble, så han og bestevennen som han bygger muskler med tok med seg en henger og hentet litt av det for meg.
    Så nå har jeg en enorm stubbe stående her på Søm. Jeg kan sette meg på den og tenke meg tilbake til skogen hvor jeg vokste opp ❤

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s